JAKTEN PÅ DEN FORSVUNNEDE CD-EN...
Her er en liten hverdagshistorie fra Dansefabrikken om jakten på den forsvunnede cd-en... Lars Alexander og jeg var klare for en lang treningsøkt i går kveld, i og med at Slowfoxen vår fortsatt fremstår som biter i et puslespill for meg, og nå skal settes sammen, slik at det ligner en dans. Vi bøyer oss ned samtidig og leter i hver vår treningsbag for å finne fram cd-en med musikken som Tv2 har valgt ut for oss. - I all verden hvor er cd-en min? sier Lars Alexander. - Jeg har jo min, så det går fint, sier jeg. Og leter febrilsk...
Hvor i all verden? Vi har altså greid å rote bort hver vår cd, og ingen av oss aner når eller hvor. Er det mulig! Jeg pleier å omtale meg selv i jobbsammenheng som en som er opptatt av (og som pleier å ha!) tellekanter. Jeg liker å si at min ledelsesfilosofi, er å kombinere tellekanter og kreativitet. Lars Alexander er også en super-ryddig person når det gjelder. Hans perfeksjonisme og presisjonsnivå som dansepedagog, minner meg nærmest om en mattematikklærer. Her finnes ingen liksom-svar. Enten gjøres et trinn riktig, eller så er det galt. Og som Lars Alexander pleier å si til meg når jeg skal PRØVE et nytt trinn. - Du skal ikke prøve, du skal gjøre!
Så hva gjorde to stressede sjeler uten en cd i går kveld? Jo, vi ringte til Skal Vi Danses store "Mor", Brita, som passer på oss deltagerne med både varme og nøyaktighet, og jeg må si at akkurat da følte jeg meg som en forvirret tenåring som ikke greier å holde styr på noen eiendeler. Hun hadde selvsagt en god plan for oss, og det endte med at vi kjørte (eller rettere sagt fløy lavt over bakken!) ned til Nydalen studio (der dansesendingene går live på lørdagskveldene) og på et røykerom, inni en krok, så var det altså en ekstra cd.
Så da ble det til slutt en treningsøkt på oss med musikk. Jeg sliter fortsatt med både hæler og tåer, takt og hodebevegelser, men jeg gjør så godt jeg kan og får iblant latteranfall etter å ha gjentatt et trinn for hundrede gang, men som fortsatt er helt feil. - Hva gjør du nå? kan Lars Alexander si, og jeg står der som et spørsmålstegn.
Men jeg liker fortsatt smaken av livet som danser, og vil veldig gjerne fortsette å stilne denne appetitten. Stem på oss, da, hvis dere liker Slowfoxen. Tallet er 9!!!
Danseklem fra Ellen og Lars Alexander
To lykkelige surrekopper som endte opp med en cd på trening til slutt....
Permalink
Del med andreASKEPOTT PÅ BALL, GO HOME!
Hurra, vi overlevde danseduellen! Det er en veldig nervøs følelse å stå der når navnene blir ropt opp og du venter på ditt eget - som ikke kommer - men det å danse en gang til på parketten var faktisk utrolig morsomt! Så da er jeg en erfaring rikere. Ikke minst så sender jeg smellkyss til alle som stemte på oss (sorry Ole og Marianne!) Det var også et ekstra kick å føle at dommerne virkelig var med oss, og at Tor Fløysvik rundet av det hele med kommentaren om at vi aldri skulle vært i danseduellen.
Vi ser uansett fremover. Og nå har jeg en helt ny telling i hodet, som ikke er en Rumba på 2,3,4, men en Slowfox med slow, quick, quick som jeg sikkert kommer til å drømme om. Dette er dansens Rolls Royce, og skal man nyte det beste av det beste, så må det koste!
Det vil si, at dette er noe av det vanskeligste innenfor Sportsdans. Tå, hæl, hæl, tå, tå, hæl... Ja, det er ingen logikk heller i det hele. Så det koster utrolig mye hjernekraft. tenke, tenke, tenke... Det minner nesten om matematikk (et fag jeg forlengst har fortrengt...) Slowfoxtrot har sitt utspring i foxtrot, en meget populær dans verden over, og Slowfow er den mest engelske av alle standarddansene. Jeg skal altså føle meg som en smygende rev, en elegant fjær over gulvet, ja, Askepott på ball - go home!!!!
Lars Alexander utfordrer meg på balansen, og i dag har jeg trent på en høy kant ute i det fri og med en stokk over armene inne på Dansefabrikken. Mens føttene jobber, skal holdningen og overkroppen være totalt kontrollert. Ja, ja. Full kontroll over dansesporten får jeg jo aldri, og det er nettopp dette jeg lærer mye av. Å slippe kontrollen!!
Hilsen Ellen og Lars Alexander
foto Thomas Reisæter
Det var utrolig moro å lære Rumba av Lars Alexander!
foto Thomas Reisæter
Vi vant danseduellen og alle de fire dommerne ville ha oss videre. Tusen, tusen takk for all støtte!!
Jeg bedriver russisk disiplin før vi skal ut på parketten....
KORTVARIG KJOLEMORO
Ja, da har vi igjen vært inne i det aller helligste: i kostymeavdelingen til Skal Vi Danse og nye skatter er blitt oppdaget. Kostymeansvarlige, Frode og Hanne, styrer med sikker hånd og er mestere i å finne riktige fasonger, farger og stiler til oss ulike deltagere. Jeg lener meg også på Lars Alexander sine proffe råd om kjoler (ja, han kan faktisk mye om det!) og i en Rumba skal kjolen ikke være for kort, men heller ikke helt lang - og superelegant! Jeg har funnet min favoritt (som er helt annerledes enn de to forrige kjolene jeg har hatt på meg) og gleder meg allerede til lørdag, selv om jeg vet at det blir en kortvarig kjolemoro. Vi danser nemlig i kjolene kun to ganger. Først på generalprøven og deretter på sending. Jeg må innrømme at jeg hadde veeeeldig lyst til å se kjolen jeg hadde på meg sist lørdag (den lange blågråe med sølv- og gråfargede steiner) i min egen garderobe... Men jeg hang den nyinnkjøpte kreasjonen fra London pent tilbake på plass på kostymelageret. Mon tro hvem som skal ha den på seg neste år?
Mitt lille livsmotto er, "at en dag uten en liten dose paljetter, er en mislykket dag!" Ja, så selv på trening har jeg begynt med litt paljetter. Jeg startet med sporty og helt vanlig treningstøy, men etter å ha sett både Elena, Nadya, Alexandra, Gyda og Marianne i gangen på Dansefabrikken i lange, flotte skjørt, korte, snertne kjoler - så har jeg endt opp med litt mer stæsj på trening jeg også.
Det er noe veldig fascinerende med denne dansesporten. Det er beinhard trening, det er litervis med svette, ekstrem viljestyrke kombinert med eleganse, dannethet og skjønnhet. Når det scores et mål på en fotballbane hyles og skrikes det uhemmet, og det er ingen tvil om at det er her gutta får barndommens selvtillit. Det er på denne arenaen de lærer å slå ut med armene, skyte fram brystet, løpe over halve banen og skrike: Mååååååål! De kunne like gjerne ropt: Se på meeeeeeg! Eller: Jeg er beeeeest!!!!! Det mest påfallende med årene er at de fortsetter å skrike like høyt: men da foran tv-en... At det er Carew eller Beckham som er helten, betyr ingenting. Den egentlig helten sitter hjemme i stua. Han gjenoppfrisker sine egne mål for Lilleputt-laget. Da alle så på ham. Skrek navnet hans. Da foreldre og naboer og søsken heiet ham fram på sidelinjen.
Når et dansepar mottar dommernes dom, står de like rak i ryggen, smiler like pent og er like kontrollerte som på parketten. Pulsen er superhøy, men den ytre fasaden er like skjønn og vakker. Er det rart at jeg er helt bergtatt! For en fantastisk idrettsgren! Jeg takker for hver time til med beinhard trening.
Hilsen Ellen og Lars Alexander
Jeg innrømmer at jeg gjerne skulle sett denne kjolen i min egen garderobe!
Det gikk jo veldig bra med Quickstepen vår til slutt. Takk til tålmodige og dyktige Lars Alexander!
Joda, jeg har en god dose med paljetter i garderoben, men...
...det henger enda flere på kostymelageret til Skal Vi Danse!
EN SKIKKELIG KLINEDANS!
1
HVOR BLE DET AV SHOPPINGEN?
1
EN STIV OG HOPPENDE STOKK...
1
DOBBELT HURRA!
4
KEISERENS LYKKETALL
2
MIN SVETTE DRØM
FORDI VI FORTJENER DET...
1
STEMT UT AV SØNNEN MIN?
3
Endelig lukten av paljetter!
4
Vis meg dine sko, og jeg skal si hvem du er!
3
Dansetrenere bør trene næringslivet!
1
Hvem har det vanskeligst? Mannen eller kvinnen?
3
06:30
06:31
06:38
06:48
06:55
10:00
11:45
12:15
13:35
14:30
15:00
15:30
16:30
17:00
17:30
18:00
18:30
19:00
20:30
21:25
21:40
22:40
23:35
00:30
01:20
02:10
03:25
